Gaffa "Intervju: Placebo", Dec'13

Av Eskil Olaf Vestre

Vi snakket med kultheltene om kveldens Oslo-konsert, om det å bli tjue år eldre og det å gjemme seg bak en skjerm. Og ikke minst om orgasmiske eksplosjoner av psykedeliske farger.

Placebo spiller en utsolgt konsert på Sentrum Scene i kveld. Det London-baserte bandet ble til da svenske Stefan Olsdal møtte på den Belgia-fødte, amerikansk-skotske og ikke rent lite androgyne musikeren Brian Molko på en t-banestasjon i London for tjue år siden. Sammen med et knippe ulike trommiser har de spilt sin vei inn i mange unge og raskt bankende hjerter siden; først med de to legendariske glam-punk-alternativrockalbumene Placebo og Without You Im Nothing i den siste halvdelen av 90-tallet, og deretter gjennom en håndfull ytterlige skiver siden. Bandets syvende album Loud Like Love kom ut i september i år, og er deres andre fullengder med den nyeste trommisen Steve Forrest.

Vi tok en telefon til bassist Olsdal for å prate litt om kveldens Oslo-konsert.

Deres nye album kom ut for to måneder siden. Hvordan vil du si det er annerledes enn tidligere skiver?

Olsdal tenker seg nøye om.

— Vi pleier å lage nye skiver som en reaksjon på den forrige. Battle For The Sun var i veldig stor grad en feiring av instrumentet gitaren. Vi spilte inn alle låtene i USA, og jobbet med en produsent som tidligere har jobbet med Tool, og dermed ble det en ganske tung gitarsound. Men med Loud Like Love hadde vi lyst til å lage noe mer emosjonelt – vi var klare for å være mer sårbare, tror jeg. Det er øyeblikk på skiva som er mer ømme, og vi er generelt mer åpne og ærlige enn på den forrige.

— Jeg tror akkurat det har mye å gjøre med at dette er den andre skiva vår med den nye trommisen. Når vi hadde fått unnagjort vår første plate sammen i form av Battle For The Sun, kunne vi denne gangen føle oss mer komfortable med oss selv - både som enkeltmennesker og som band. På den måten har det blitt en mer variert og eklektisk skive også. Den kan gå fra å være ganske tung til rimelig sårbar og melankolsk.


Jeg har hørt at innspillingen av Meds (albumet før Battle For The Sun, journ. anm.) ikke var så enkel, og at det på et tidspunkt var tvil om Placebo kom til å kunne fortsette som band. Men så forandret ting seg når dere fikk en ny trommis og en ny start?

— Ja, det stemmer. Å lage Meds var den tyngste tiden for oss emosjonelt sett, og jeg tror det generelt må ha vært den mørkeste stunden i bandets historie. Bare se på tittelen! (ler) Den sier ganske mye. Vi var et temmelig tungt medisinert band på den tida, og jeg tror Battle For The Sun var et steg ut i lyset igjen. Det handlet om å stige ut av den mørke perioden.

— Det er ganske interessant når du ser på coveret til Loud Like Love litt nærmere. Det er jo egentlig bare coveret til Battle For The Sun, med en orgasmisk eksplosjon av psykedeliske farger lagt oppå. Og jeg tror akkurat det på en måte er representativt for hvordan vi følte det da vi lagde denne skiva.

— Å lage Loud Like Love var en oppdagelsesprosess, og for oss som musikere er det spennende å se hvordan temaene og idéene dukker opp. Det er noe som interesserer oss, hvordan du underveis finner ut hvor du er som person og hva slags musikk du ønsker å lage.


En av temaene dere utforsker på skiva er mellommenneskelige forhold i de sosiale medienes tidsalder, som i låta Too Many Friends. Bruker du sosiale medier selv, og hva er dine personlige tanker rundt det?

— Vår generasjon lever midt i en teknologisk revolusjon. Vi har fått hendene i disse vanvittig kraftige verktøyene, som har forandret på så mye i løpet av bare de siste 15 årene. Jeg tror det er vanskelig å ha et objektivt syn på hva virkningene av det er. Og da tenker jeg også på langtidsvirkningene – vi vet fortsatt ikke om mobiltelefonene vi har i lomma kommer til å kastrere oss, eller gi oss kreft i hjernen. Skjønner du hva jeg mener? Vi er på en måte fortsatt forsøksrottene, egentlig.

— Jeg tror også det har skjedd forandringer i hvordan folk forholder seg til hverandre. Ta for eksempel hvordan folk ser på sex: porno roter nok til manges syn på hvordan et forhold skal være. Når det gjelder hvordan folk kommuniserer i dag, så er jo sosiale medier er et stort fenomen, det er noe som mange fok lever gjennom. Som band bruker vi det selvfølgelig som et medium, for å nå ut til være fans og for å få oppdatere våre følgere på hva som skjer. Og det er jo flott. Men som alle andre kraftige verktøy har det sine gode sider og dårlige sider.

— Jeg tror det som utforskes i sangteksten til Too Many Friends er spørsmålet om alle disse sosiale mediene du bruker faktisk bringer deg nærmere mennesker, eller om du isteden blir fremmedgjort fra verden.

— Fordi du har jo faktisk en skjerm mellom deg og den ekte verdenen. Og det er interessant fordi det er mye tryggere å gjøre ting bak en skjerm – du kan redigere deg selv og hvordan du ønsker å bli sett. Noen ganger er det skumlere å putte deg selv ansikt til ansikt med en person, fordi du blir mer sårbar. Og vi har sett at sosiale medier kan føre til en form for depresjon, fordi folk forsøker å leve opp til et visst ideal. Alle mennesker ser jo alltid ut til å ha så mye mer glamorøse og morsomme liv enn en selv.

— Personlig bruker jeg det ikke. Jeg følte meg emosjonellt utpresset da jeg hadde min egen side på sosiale medier. Jeg ble kontaktet igjen av så mange mennesker som jeg ikke hadde hatt noe å gjøre med på lenge, og da følte jeg bare at det var en grunn til at jeg ikke hadde fortsatt kommunikasjonen med dem. Så jeg forlot sosiale medier helt, og ærlig talt har jeg personlig nok med teksting og e-poster.


Når du ser tilbake på Placebos syv studioalbum, hvilken er din favoritt nå? Er det noen av albumene du ikke er så begeistret for lenger?

— Jeg har ikke lyttet til Loud Like Love en eneste gang siden vi mastret den i august. Det er en slags seperasjonsprosess som skjer: Straks vi er ferdig med en skive, så er den ikke vår lenger, den er alle andre sin. Og det er da jeg sier farvel til den og ønsker den lykke til. Så det samme gjelder forrige album, og jeg tror faktisk at jeg aldri har hørt gjennom noen av skivene fra start til slutt.

— Derfor kan jeg egentlig ikke fortelle deg hva som er min favoritt, det blir veldig vanskelig.

Olsdal tenker seg om en god stund igjen.

— Nei, det er jo åpenbart den nyeste skiva. For det er den som aller nyligst har fanget oss som de vi er. Det er den versjonen av oss som du finner på Loud Like Love som vi identifiserer oss med.

— Kikker du på setlisten fra denne turnéen, så vil du se at vi spiller sanger fra alle album, selv fra det aller første. Derfor blir det med den eldre musikken vår heller sånn at jeg har et forhold til individuelle sanger enn hele album. Det er helt klart sanger fra våre tidligere skiver som jeg liker, og sanger som jeg ikke liker noe særlig.

— Jeg kan si det slik: Det blir stadig enklere å sette sammen en setliste, for når vi drar på turné nå er det flere album og låter å velge mellom.


Når dere har så mange låter å velge mellom, hvordan setter dere sammen en setliste som den vi skal få oppleve på Sentrum Scene i kveld?

— Setlisten er basert på nye skiva, dette er jo tross alt The Loud Like Love Tour. Ved siden av mye materiale fra den nyeste skiva blir det også noen av våre mer kommersielle låter. Men vi prøver også å omskrive våre gamle sanger, for å holde interessen oppe både hos publikum og oss selv. Vi prøver vi å finne gamle sanger som vi ikke har spilt på årevis, også forandrer vi litt på dem.

— Vi forsøker også å lage en setliste med en god flyt, og innenfor den rammen prøver vi å ha en emosjonell forbindelse til det vi spiller. Målet er jo å få konserten til å bli en fornøyelig opplevelse for alle involvert, oss selv og publikum inkludert.


Hos dere dukker gamle sanger dukker ofte opp igjen i en ganske annen form enn originalen. 36 Degrees og Teenage Angst (fra debutalbumet, journ. anm.) har blitt treigere sanger. Nesten ballader, i hvertfall sammenliknet til de sintere og mer pønkete originalutgavene. Utvikler sangene seg videre etter dere spiller dem inn? Lever de sitt eget liv?

— Ja, det gjør de. Og noen ganger oppdager vi at den beste utgaven av en sang slettes ikke er den som dukker opp i innspilt utgave på albumet. Nå for tida gjør vi 20 Years, som er ganske annerledes enn originalutgaven (fra 2004, journ. anm.).

— Jeg tror at de mer nedstrippede og langsommere versjonene ofte fungerer bedre. Jeg vet ikke, kanskje det rett og slett skjuler seg en lounge-sanger og -pianospiller inni Brian og meg. Hvem vet, kanskje det om 20 år blir Brian og meg som i et slitent gammelt hotell i Berlin spiller alle våre sanger i lounge-format, ler han.


De gamle sangene deres utvikler seg av og liv videre og sniker seg inn i nye låter, gjør de ikke? Dere referer ihvertfall til gamle favoritter inni nye låter. Loud Like Loves siste spor Bosco låner frasen "stuck inside the circumstance" fra deres første singel 36 Degrees. Eller er det jeg som tenker for mye her?

— Aaah. Hm. Jøss, det stemmer det. Det hadde jeg ikke tenkt på.

— Du, jeg må bare si det til deg: Noen ganger blir det forferdelig vanskelig å lage nye album. Du prøver å ikke gjenta deg selv, men når du prøver for hardt å lage noe nytt, så blir det ikke noe emosjonelt ladet i det hele tatt, det blir ikke ekte. Du er nødt til å virkelig mene noe hvis du skal spille og synge det.

— Så du prøver å finne en balanse mellom å ikke gjenta deg selv og å ikke vende ryggen til det som egentlig er ditt sanne jeg. Derfor blir det repetisjon der noen ganger. Gi meg én artist som har klart å fullstendig unngå å gjøre det, det er nesten umulig.


Det er klart man går tilbake i sine egne spor, og refererer til seg selv. Årets nye Bowie-album er jo definitivt slik hele veien, helt ned til album-coveret. Har dere fortsatt kontakt med Bowie, og hva synes du om det nye albumet?

(David Bowie er stor fan av Placebo og har spilt live sammen med dem, samt utgitt en utgave av Without You I'm Nothings tittellåt der han synger duett med Brian Molko – journ.anm.)

— Ja, vi har fortsatt kontakt, enn om på en mindre jevnlig basis enn før. Jeg har vært veldig fascinert av hvordan den skiva ble utgitt, og her kommer vi tilbake til det vi snakket om vedrørende sosiale medier tidligere. Det er blitt sånn at alle bare blottlegger hver eneste lille bit av sitt personlige liv til komplett fremmede mennesker. Alle er maksimalt eksponerte hele tiden, men så får du nesten det motsatte i måten dette albumet ble promotert på. Det ble rett og slett bare sluppet helt plutselig. Ingen intervjuer, ingenting.

— Jeg likte det. For meg var det fascinerende, det gjorde meg mer interessert. Noen ganger vil du ikke se absolutt alle nakne, skjønner du hva jeg mener? Du har lyst til å aktivere fantasien din isteden. Det er bare å tenke tilbake på hvordan det var å være barn, hvordan det føltes når du ble fortalt en historie eller så på bilder. Halvparten av spenningen med livet er fantasien.

– Jeg tror vi ikke burde glemme det: Det er viktig å beholde fantasien aktiv og ikke bli eksponert for hver bidige lille nakne kropp der ute.


Hvordan er dagens 40 år gamle Brian Molko og den 39 år gamle Stefan Olsdal annerledes enn gutta i starten av tjueårene som spilte inn originalutgavene av Teenage Angst og 36 Degrees?

Olsdal humrer litt for seg selv.

— Du, jeg vet ikke. Jeg tror egentlig jeg sluttet å vokse på et tidspunkt. Det som skjer når du blir med i et rock-n-roll-band er at din emosjonale alder bare stanser opp. Du har tillatelse til å være emosjonelt tilbakestående på en måte. Du slipper unna med så mye, du får lov til å gjøre så mye ansvarsløst.

— Personlig tror jeg at jeg i en lang periode bare levde rock-n-roll-drømmen, og det var mange gode stunder. Men på ett tidspunkt må det ta slutt, ellers ender du opp med å bli med i The 27 Club. Det er ikke noe poeng i det, de greiene der er jo blitt gjort allerde. Det hadde vært for dumt.

— Musikalsk blir jeg fortsatt veldig tent av det Brian skriver, og vi har så mye respekt for hverandre når vi lager musikk sammen. På mange måter er vi som et par, vi har tilbragt så mye tid sammen at det nesten er som vi er i et forhold sammen. Så på det området står vi fortsatt sterkt.

— Jeg tror også at vi som mennesker har blitt mye bedre til å akseptere hvem vi er. Når du er 40 er du ikke lenger den uovervinnelige supermannen som du var da du var 20. Når du er så ung er alt du gjør fantastisk, sola skinner ut av ræva di, men så blir du eldre, og alle disse voksne ansvarsområdene smyger seg inn i livet ditt. Det er uungåelig.

— Uansett, jeg synes at vi på mange måter er mer komfortable i vårt eget skinn nå enn vi var den gangen. Og som musikere tror jeg at vi forhåpentligvis stadig blir bedre i vårt håndverk. Når jeg ser på Brians teksskriving synes jeg han fortsatt bare blir bedre på det. Jeg tolker mine helt egne historier utifra sangtekstene hans, noe jeg synes er veldig fascinernede. De er aldri fullstendig som en åpen bok, selv om de helt klart også har personlige aspekter – han skriver dem isteden på en slik måte at lytterne kan gjøre opp sine egne historier innenfor dem.

— Akkurat nå føler jeg at dersom det ikke skulle bli flere Placebo-album, så ville jeg vært stolt dersom det er Loud Like Love som ble det siste. Vi er i en bra situasjon nå, som på mange måter er bedre enn den vi var i for tjue år sida.


Godt å høre, vi ser frem til å se dere på Sentrum Scene i kveld!

— I like måte!